Hjemme

Mens Mari var på Zanzibar, fikk Idar flytte fra ”hotellrommet” til et hus med eget soverom. Det er god plass til to, og vi er kjempefornøyd med å bo her. Aircondition både i stua og på soverommet, komfyr, fint, flislagt bad, stor himmelseng med myggnett, tv med utallige kanaler, og ca 4 kvm på trappa der morgenkoppen med kaffi eller te kan nytes.

Våre nærmeste naboer er våre beste venner her – Kjetil og Guri med ungene Sigurd (11) og Eira (8). Livet er godt i Frazmah village! På bildene er huset vårt sett utenfra, Idar som ligger i den ene sofaen i stua, Kjøkkenkroken og senga vår.

Første arbeidsøkt

Skoleåret på colleget der Idar jobber, starter ikke før i slutten av juli (det er den offisielle starten, i praksis tar det nok et par uker til før det skjer noe ordentlig), men de første ukene ble likevel forholdsvis travle: En av de ansatte ved den norske ambassaden i Dar Es Salaam skulle slutte, og i den anledning ønsket de litt underholdning på en avskjedsfest. Idar ble bedt om å finne noen musikere fra Bagamoyo som kunne være med og spille i ca 20 min i Dar, og forrige fredag var det klart for opptreden. Mari kom direkte fra Zanzibar og fikk være med på festen. Idar spilte sammen med fire flinke menn, en god blanding av jazz og afrikansk. Han og de andre fikk velfortjent mye skryt av ambassadefolket og gjestene.

Siste dag på Zanzibar

Tida flyr, nå har vi begge vært sammen i Bagamoyo igjen ei hel uke, men jeg forteller likevel litt om de siste dagers hendelser. Jeg bestemte meg for å ta en ekstra kursdag på Zanzibar, fordi båten til fastlandet ikke skulle gå før kl 13. Da jeg kom til skolen, viste det seg at læreren vår ikke var der, kun assistenten. Mama Antis nabo hadde dødd av brannskader kvelden før, og Anti var nå opptatt med begravelsen og bønn i moskeen. Triste nyheter, selv om vi ikke kjente naboen. Vi (kun Jamie og jeg, Ingrid dro hjem dagen før) ble invitert hjem til Mama Anti, og observerte begravelsesfølget (kun menn, ihht islamsk tradisjon) som bar båren inn i en ventende bil og deretter kjørte i kortesje ut av byen til gravstedet som ligger ca 5 km utenfor Stonetown. Kvinnene har sine egne samlinger i moskeen der de ber for den døde, mens mennene er de aktive, bærer båren og gravlegger.

Swahili 2

Om spraakkurset: Vi starter hver dag kl 0830. Undervisningen foregaar i en leilighet rett rundt hjoernet fra der vi bor. Laereren vaar, Mama Anti, er ei veldig koselig dame med aarelang erfaring. Hun har hovedansvaret for kurset, og gaar gjennom alle nye grammatiske elementer med oss. Hun har en assistent, Hamisi, som repeterer og gaar gjennom oppgaver med oss. Grunnen til at Mama Anti ikke har all undervisning med oss, er at rett bak ryggen vaar (bokstavelig talt!) gaar det et annet kurs parallelt, med to elever paa et hoeyere nivaa. Anti har grammatikkundervisningen paa begge kursene, mens Hamisi repeterer det hun har introdusert. Laererne bytter dermed stadig plass i rommet, men det funker bra.

Vi er ei bra gruppe, tre elever (Ingrid, Jamie og meg) som er paa ganske likt nivaa. Vi jobber til 1030, har en halvtimes pause der vi faar brus (har bedt om farris eller vann!) og kan foelge med paa indiske filmer paa fjernsynet som aldri blir slaatt av (staar heldigvis ikke i undervisningsrommet!), og deretter er det ny jobbeoekt til 1230. Paa den tida er hodet fullt av nye ting, og vi rusler hjem til lunsj og avslapping. Saann gaar nu dagan! Bildet er av Mama Anti.

Michael Jackson

Jeg kan vel ikke akkurat regnes som en stor Michael Jackson fan, men naar mannen doer samme dag som jeg gifter meg, skulle det vel bare mangle at han ikke fikk litt oppmerksomhet naar han skulle begraves. Her paa Zanzibar var det utallige grupper av menn som satt paa gatene og kafeene rundt omkring og fugte med paa minneseremonien i gaar kveld. Vi var en gjeng wazunguer (hvite folk) fra spraakkurset som samlet oss hos Jamie - den eneste av oss som har egen leilighet og tv. 6 stykker, tre amerikanere, to norske og ei tysk jente satt trykka sammen i en sofa og saag tv til klokka ble 23. Fin maate aa faa nye venner paa! Paa bildet er (f.v) Maren (tysk), Mari, Ingrid, Jamie (kursvenn, amerikansk) og Julie (am.)

Zanzibar

Soendag (i gaar) dro jeg (Mari) til Zanzibar for aa laere litt swahili. Idar er veldig god paa hverdagsswahilien, og jeg blir ganske taus ved siden av - ikke saa kjekt i lengden! Derfor fikk jeg meldt meg paa et kurs som Ingrid (den tredje FKeren i Bagamoyo) hadde funnet, som varer i 10 dager. Jeg fikk en god velkomst til krydderoeya, ble hentet paa kaien og kjoert til leiligheten vi bor i. Swahilikursholderne organiserer "homestays" for de som vil, altsaa vi bor hjemme hos noen som lager to maaltider til oss hver dag. Synd at jeg ikke har kortleser til kameraet med, men jeg skal ta bilder av den utrolige leiligheten vi bor i, og legge ut senere. Det er en blanding av indisk, arabisk og afrikansk inventar, mye av alt og selvsagt med fjernsynet som "hovedalter". Jeg hadde foerste undervisningsdag i dag, ganske intenst, men tror jeg kan laere en del hvis vi oever mye innimellom timene.

Jhikoman

Loerdag kveld var det duket for vaar foerste store kulturopplevelse i Bagamoyo. Rastafarien Jhikoman spilte reggae for alle som hadde 2000 shilling (10 kr) aa avse, og for 5000 sh fikk du fantastisk god, lokal mat fra buffet. Ris med og uten krydder, kylling, fisk, diverse bladgroennsaker, cassava(hva er det paa norsk?), kake, frukt, chapati og andre godsaker det var umulig aa identifisere i moerket ble fortaert. Naar det i tillegg var god stemning, dans og et par oel, var det ingen grunn til ikke aa vaere fornoeyd.

Jeg burde egentlig hatt et eget blogginnlegg som omtalte forberedelsene til konserten - og rekken av konserter som skal foregaa hver helg hele juli og frem til ramadan i slutten av august. Kjetil (Fredskorpser som jobber med aa drifte det nylig bygde kultur-/konserthuset ved colleget) hadde faatt laget et gigantisk banner med reklame for festlighetene, og ville ha det hengt opp utenpaa et allerede eksisterende skilt (som reklamerte for en konferanse i 2002). Det var et ganske omfattende prosjekt aa faa dette til, men enden var god, og skiltet ble hengt opp.

Fra sommer til sommer

Vi innrømmer gjerne at det var litt vemodig å reise fra Stavanger og Norge på sitt aller vakreste – 28 grader daglig, båtturer og ferie som ble nytt med gode venner og familie – men det var ikke så aller verst å ankomme Tanzania og Bagamoyo onsdag kveld heller.

Vi ble møtt på flyplassen av Mirage, en trofast sjåfør, som kjørte oss og all vår bagasje (som mirakuløst nok kom seg uskadet fram, uten at noen lagde trøbbel av overvekta) til vårt nye hjem i Frazmah village, en liten samling flotte hus, ikke langt fra colleget hvor Idar skal jobbe.

Vi ble bittelitt skuffa over størrelsen på huset – vi var forespeilet et romslig hus med soverom (– trolig to! + to bad!) og stue, men foreløpig bor vi på en ”hybel” av gjennomsnittlig hotellromstørrelse, med et ok bad til. Det er forhåpentligvis kun midlertidig, neste uke er vi lovet et hus med soverom og stue separat. Vi krysser likevel fingrene for at et av de største husene skal bli ledige, sånn at det er lettere å ta i mot besøk. Mye vil ha mer, heter det vel.

De første to dagene har vi brukt på å hilse på mange av Idars gamle venner, og kjøpe nødvendigheter til hjemmet – dopapir, myggspiral, kniv (til frukt, ikke forsvar!), strømadapter.

Mari drar til Zanzibar søndag, og starter et 10-dagers swahilikurs på mandag. Blir spennende, og forhåpentligvis lærerikt.

Idar starter ordentlig i jobben på mandag, da er det møte med folk på colleget for å diskutere fremdriftsplan og stillingen hans.

Bryllup!

Vi bestemte oss sent, men velvillige foreldre, skattekontor, forlovere og kirkekontor gjorde sitt til at vi kunne gi hverandre et forpliktende ”ja” før vi startet på vårt felles år i Tanzania. En flott og intim seremoni i Skåre kirke i Haugesund, fulgt at jordbær, champagne og boccia i hagen til Marte og Jon startet ettermiddagen. Vi fortsatte med nydelig mat og vin på To Glass, med både improviserte og planlagte taler, før vi tok kvelden.

Til alle som føler seg snytt for en fest: Det var sånn vi ønsket å feire bryllupet vårt, men vi satser på å ha en større hjemkomstfest neste sommer, og da blir du sikkert invitert! ( og hvis ikke: gjør som i Afrika – og dukk opp likevel!)